Spillers eierskap til eget engasjement trumfer alt!

Fotballdebatten går varm i media og på klubbhusene.

Det florerer av temaer og meninger. Når skal vi begynne med «topping»? Eller skal vi det? Hva skjedde med lagånden? Det sosiale aspektet vi husker fra 80-tallet? Alt for mye fokus på individ og prestasjon nå! De voksne blander seg for mye inn! La barna få sparke fotball i fred! Toppklubben ødelegger for breddeklubbene! Utviklingsmål, skoleringsplaner, spillestil, rollekrav, periodisering?! Kutt ut, la barna få leke med ballen! Har ingrediensene som en gang var en del av breddefotballen, blitt riktig forvaltet av forbund, krets, skole og toppklubb? Dreper man den nødvendige inspirasjonen og spillernes indre driv i forgjeves forsøk på å motivere? Forvalter topp- og breddeklubbene sitt ansvar og sine roller overfor lagene og spillerne på en riktig måte? Fungerer samarbeidet i «fotballaksen» fra forbund til spiller, via topp- og breddeklubb? Er private fotballakademier et gode eller et onde? Må man i dag være «rik» for å bli god?

Forfatter Frode Samuelsen (MSc/MBA) er grûnder i SkillRace – en plattform som forvalter både aktivitet og utvikling for fotballen. De siste 15 årene har han utviklet digitale løsninger for både topp- og breddefotball. Samtidig har han vært engasjert som trener og spillerutvikler. Som far til en profesjonell fotballspiller, har Frode opplevd en rekke av Europas toppklubbakademier fra innsiden. Gjennom flere års samarbeid med Toppfotballsenteret og norske toppklubber, er både verktøy, metodikk og filosofi godt forankret i den norske fagekspertisen.

I dette innlegget reflekterer jeg over hva som kan gjøres for å etterleve den norske fotballvisjonen «Flest mulig – lengst mulig – best mulig», med basis i egne erfaringer fra fotballen.

Det glade 80-tallet

For meg startet fotballen på 70-tallet. Født i Bergen, foreldre fra Haugesund. Jeg må ha vært 6 år da jeg fikk min første inspirerende feedback. Vi spilte fotball på en humpete gresslette. En eldre gutt, kanskje 8-9 år, sa oppgitt at det var umulig å drible meg. Første og eneste gangen jeg fikk ros for mitt forsvarsspill. Inspirasjon!

Tok med meg ballen overalt og endte opp som en driblefant på løkka og i skolefriminuttene. Kroppsfinter, tunneler, drible en gang, to ganger, en spiller, to spillere, fem spillere. Fotball og dribling ble min identitet… Mitt første TV-minne var cup-finalen i -75, mellom Bodø Glimt og Vard fra min andre «hjemby» Haugesund. Gikk ut og driblet for meg selv i pausen. Inspirert.

Kamper på Brann Stadion med pappa – rakk etterhvert over reklameskiltene. Brannsangen. Heltene Frode Larsen, Helge Karlsen, noen snakket om en som hadde vært – «Kniksen»… Inspirasjon!

Så kom VM i 78, i nærmest vantro ble jeg fortalt at man skulle få se fotball på TV i èn hel måned i strekk! Kjøpte alt jeg fant av VM-magasiner. Inspirasjon! Leste dem 100 ganger til jeg kunne dem utenat. Fotballkortene fra England kunne jeg allerede. Enkelt på den tiden da spillerne kom og forble i samme klubb gjennom hele karrieren! Bursdagspengene brukte jeg på en Shoot-bok. Fikk litt kjeft av mamma. Så alt jeg kunne av VM-kamper. Argentina. Mario Kempes. Inspirasjon!

Så var det 80-tallet da. Vi hadde flyttet til Haugesund. Fotball og dribling ble min identitet også her. Lek på løkka og friminuttspilling ble snart akkompagnert med knottefotball i Haugar. 9 knottelag var det. 9’er laget var jenter, de dårligste guttene ble plassert på 8’er laget, de beste på 1’er laget. Jeg ble plassert på 4’er laget, men fikk spille litt for 2’er laget. Klassekamerater ble spredd rundt på lagene. Greit det. Tenkte ikke noe særlig over det på den tiden. Året etter var jeg på 1’er laget. Inspirert.

Vi ble litt av en gjeng! Lagånd i bøtter og spann, men jammen var det selektering, prestasjoner og konkurranse også. Vi fulgte med på tabellene i Haugesunds Avis med iver. Hvordan gikk det i Karmøy-puljen. Hvem kunne vi møte til KM-kvalik? Og Stavanger, hvem kunne vi møte i finalen. Vi var 9 år gamle, og vi var inspirerte. Det var også venstrebacken på 7’er laget som hadde fått forhåpninger om «opprykk» til 5’er laget til høsten! Var det optimalt i forhold til «flest mulig – lengst mulig – best mulig»? Sikkert ikke, men det fungerte greit i de yngre årsklassene. I ettertid har jeg reflektert litt over at det underveis dannet seg en slags pyramide av trenere også, der de det som regel var de mest ambisiøse som fortsatte til gutt og junior nivå. Med et belønningssystem som fokuserer på resultater, oppstår gjerne en kultur der de ambisiøse føler seg mest hjemme.

Når det ikke var lagtreninger for vårt hovedlag eller hospiteringslag, så avtalte vi kompistreninger, på kvelden gikk vi ut og spilte på løkka, søndagsmorgen tok jeg med meg den tunge våte skinnballen opp bakken til grusbanen på Rossabø Skole for å skyte på mål. En dag bestemte jeg meg for å bli like god med venstra som med høyra. Visste ikke da at det var et «utviklingsmål», men jeg glemte uansett etter hvert om jeg hadde skutt eller passet med høyre eller venstre! Fikk skryt. Inspirasjon!

Dribleøvelser på egenhånd var kjedelig. Det fikk holde med tunneler, kroppsfinter og noen såledragninger jeg oppdaget på løkka. Og så trikset jeg da! Rekorder. 69 er den første rekorden jeg husker. Det var i garasjen i Bergen da jeg var 7 år. Stod der alene. Koste meg. Inspirert! Kom opp i noen tusen etterhvert. Annenhver fot – høyre/venstre. Man tenker ikke så mye kost/nytte som 10-åring. Ble nok ikke en mye bedre fotballspiller av akkurat de treningstimene, men det fikk meg til å føle mestring og ga motivasjon til å trene enda mer på «nyttigere» ferdigheter. Tror ikke ballbehandlingen tok skade av denne morotreningen heller.

Bevisst trening var ikke noe begrep på den tiden, men på et eller annet tidspunkt i 11-årsalderen må jeg ha funnet ut at det fantes noe kunnskap der ute som jeg kunne ha nytte av.

At driblefanten endte opp med å kjøpe boken til verdens beste forsvarsspiller, har jeg i ettertid ikke funnet noen rasjonell forklaring på. Beckenbauers historier om det tyske landslagets indre liv var uansett inspirerende lesning. Jeg fikk sikkert med meg noen tips fra både teknikk-, taktikk- og treningskapitlene også.

Selektering ja… Husker vi spilte KM-finalen for knottelag mot Gandal. Mange hundre tilskuere på den harde og noe skjeve gymnasbane 1. Skulle ta et innkast ut i andre omgang, da jeg kjente noen pirket meg på skulderen. Det var Tore Jan Emberland, trener for lilleputt 1! «- Haugarhuset i morgen klokken 1600. Kamp!«. Vi tapte finalen 2-1, men det var greit for de hadde storspilleren Kjetil Sigurdsson på laget. Han skulle jeg bli bedre kjent med på kretslaget noen år senere. Inspirasjon.

Vi tapte forresten også finalen i Vidarcupen noen uker senere på samme bane. På straffepark. Jeg bommet på min. Foran flere hundre tilskuere. Har enda bildet i hodet av keeperen som akkurat rekker frem med hånden. Har jeg tatt skade av det. Neppe! Trente på straffer i flere måneder etterpå. Inspirert.

Topping av lag var regelen og ikke unntaket. Husker spesielt de store cupene. Vi som spilte fast var både stive og møre i beina da vi sprang ut på gresset torsdagen kl. 0830 for å spille 8-delsfinale i Dana Cup. Så vidt vi klarte å gå. Vi måtte som regel selv gi trenerne beskjed om å bytte oss ut for at de evige reservene på laget skulle få litt spilletid. Definitivt ikke optimalt!

Scouting forekom også på den tiden. Allerede på lilleputtlaget kom treneren drassende med den beste spilleren fra SK Nord, en av våre rivaler. God på dribling han også. Vet ikke hva de tenkte om overgangen i naboklubben. Ble sikkert litt rabalder. Om det er noe jeg husker godt fra den tiden, så var det den evinnelige rivaliseringen mellom klubbene. Den ble en viktig motivasjon i seg selv. Harald som han het, dro uansett tilbake til moderklubben etter et par år i Haugar, og ble en viktig brikke på deres A-lag og etterhvert en ivrig trenerkapasitet i ungdomsavdelingen.

Det ble hospitert over en lav sko. Spilte både på smågutt 1, gutt 1+2, junior og kretslag i samme sesong. Inspirerende å få bli med, men det var så som så med belastningsstyringen. Skadene florerte. Etterhvert også langtidsskader. Skulle ønske noen i klubben hadde tatt dette på alvor. Eller var det klubben sitt ansvar? Hvem i klubben av alle trenerne i lagene jeg spilte for? Eller kretstrenerne? Eller var det meg selv eller mine foreldre sitt ansvar å si ifra?

Jeg ble aldri proff som jeg drømte om. Seier i NM med Rogaland Kretslag og hjemmeværende reserve på guttelandslaget fikk jeg med meg. Seier i Norway Cup for juniorer i 87 var et annet høydepunkt, selv om jeg som halvt fotballinvalid ikke fikk spille finalen. For mye dribling og for mye skader. Hadde det hjulpet med periodisering, tilstandsmonitorering og belastningsstyring? Kanskje…?

Lagfølelse, kameratskap, prestasjoner og bøtter av inspirasjon. Breddefotballen på 80-tallet var en symbiose av alt dette. Veldig mange ble med veldig lenge, og mange ble vanvittig gode – kanskje mest av alt på å skape inspirasjon for seg selv og lagkameraten!

Pappatrenerepoken på 00-tallet

Etter en lang og behagelig «fotballferie» på 90-tallet, der utdanning og redebygging stod i fokus, ble jeg igjen fanget av fotballen. Pappatrener! Ikke nok med det. Styreleder i den lokale breddeklubben Djerv 1919. Jeg representerte plutselig generasjonen som skulle vise seg å ta over barnas eierskap til fotballaktiviteten. La det være sagt med en gang – vi gjorde en grundig og god jobb. Som spiller hadde jeg selv passet på treningstider, kamper, brev fra fotballkretsen, cupdatoer, sykling til trening, rakettis m/cola etter trening på klubbhuset, løkkefotball, etc. Våre foreldre stilte på kamp når det var KM-finale. Nå var tiden inne for å ta regien for alt dette på vegne av våre barn. Vi var mange og vi var ustoppelige!

Mine stakkars barn ble nødt til å se sin pappa på stort sett hver eneste trening og kamp, ofte også som ivrig tilrettelegger på løkka og i skolekamper også. Selv om jeg og mange likesinnede, var bevisste og engasjerte oss mest med rammebetingelser som klubbkvalitet, tiltak, banefasiliteter, hospiteringsopplegg, motivasjonsturer, etc, så ble resultatet en ekstremt foreldrestyrt fotballopplevelse for vår generasjons barn. For all del – det er kommet mye godt ut av det, men pendelen har svingt altfor langt og den svinger fremdeles i feil retning.

Fra ivrig pappatrener til fotballgrûnder

Pappatrenerrollen gled, noe tilfeldig, over i en grûndertilværelse innen idrett og fotball. Med fagkompetanse fra arbeidsprosessanalyse og digitalisering, ble det for fristende å la være. Både klubbadministrasjon, aktivitetsstyring og utviklingsprosessen skrek etter gode IT-verktøyer. Joda, det fantes allerede noen løsninger, men hvor var den «gjennomtenkte» helheten?

Hvordan kan man forenkle på en slik måte at samarbeidet flyter på tvers av miljøene. Hvordan engasjere og fange de uinteresserte? La de ambisiøse få eierskap over egen utvikling med tilgang til den kompetansen og de ressursene de trenger? Hvordan kan man med digitalisering bidra til å skape et motiverende og inspirerende klima?

Arbeidet med å etablere selskapet som i dag heter Spoortz og som favner over 750 breddeklubber, ga oss inngående kjennskap til både klubbene, folkene og prosessene i norsk breddefotball. I forlengelsen av vårt Spoortz-engasjement startet vi SkillRace. Her er visjonen å skape et digitalt økosystem for fotballen. Gjennom langvarig samarbeid med både fotballfagekspertisen representert ved Norsk Toppfotball/Toppfotballsenteret og mange av landets toppklubber, har vi etterhvert også fått et godt innblikk i toppfotballen.

Mine erfaringer som pappa til Martin, som etterhvert skulle bli profesjonell fotballspiller, har også gitt meg verdifulle erfaringer. Jeg har fått erfare fra innsiden, akademiene til klubber som Liverpool, Real Madrid, Chelsea, Manchester City og West Ham. Alle disse klubbene rår over ekstreme ressurser, men etter min mening er dette eksempler på økosystemer der pendelen har svingt altfor langt i forhold til profesjonalisering av unge spillere.

Ved å hente barn i 5-års alderen inn i profesjonelle miljøer, så tar man tidlig bort spillerens eierskap til egen utvikling. Det som kanskje oppleves som en umiddelbar inspirasjon, transformeres fort til en enorm pressopplevelse. I kombinasjon med et belønningssystem og dermed kultur, som prioriterer treners og akademilagets umiddelbare suksess på kamparenaen, blir disse prestasjonsmiljøene ofte en giftig mikstur for unge spillere. Erfaringene herfra har lært meg å verdsette de frihetsgradene man fremdeles har i den norske breddefotballen. Dette kan man nok i enda større grad dyrke videre og utnytte som et konkurransefortrinn.

Det siste tiåret har jeg gjennom SkillRace vært engasjert i arbeidet med å etablere en plattform som kan tjene fotballen som helhet – både topp og bredde, på tvers av klubbgrenser. En digital plattform alene løser ikke alle utfordringene, men om man får samlet alle landets fotballmiljøer i et økosystem, designet til å tjene den norske fotballvisjonen, så kan man sammen utløse et enormt potensial. Dette har blitt min overbevisning og drivkraft.

2023 – Det debatteres

Hvor står norsk fotball i dag? Om man skal måle ut fra den til enhver tid pågående fotballdebatten i media, så er nok svaret at «mye kan blir bedre»! Fra tid til annen så blusser de samme temaene opp. Mange har meninger, noen har løsninger. Perspektivene florerer. Det oppstår gradvis tematiske polariseringer som «topp vs bredde», «prestasjon vs lagånd», «lek vs utvikling», osv.

De uttalte konfliktområdene blir etterhvert motstridende og vedtatte sannheter. Vi må velge side i debatten. Det blir sort-hvitt. Enten-eller. Da får man sjelden konstruktive meningsbrytninger. Hva om det ikke er noe motsetningsforhold? Hva om lek fostrer mer utvikling, og utvikling stimulerer til mer lek, osv.? Hvordan kan man få ut det beste av samarbeidet mellom aktørene innenfor topp- og breddefotballen? Hvordan kan prestasjoner øke lagånden, og motsatt? Bredde og topp må ikke være statiske kategorier. Hver enkelt utvikler sin fotballinteresse etterhvert. Spillerne blir bedre. Med økt interesse øker også innsatsen som legges ned. Tiden man bruker på fotballen sin (flest mulig, lengst mulig). En positiv spiral.

Med økt interesse øker også innsatsen som legges ned. Tiden man bruker på fotballen sin. En positiv spiral.

Spilleren «eies» av verken bredde- eller toppklubb. Når «regnskapet» for en spiller skal gjøres opp, kan de respektive miljøer alltids argumentere og være uenige om hvem som skal ha største delen av æren. Som regel er det spilleren selv. Underveis må de på best mulig måte etterleve sine roller som utviklingsmiljøer på lagets og spillerens premisser. Være tro mot den norske fotballvisjonen «Flest mulig – Lengst mulig – Best mulig«. For denne har ingen motsetningsforhold. Det handler ikke hvem som til enhver tid «eier» spilleren, men i hvilken grad spilleren selv har et sunt og produktivt eierskap til sitt engasjement og sin egen utvikling.

Det handler ikke hvem som til enhver tid «eier» spilleren, men om i hvilken grad spilleren selv har et sunt og produktivt eierskap til sitt engasjement og sin egen utvikling.

Frode Samuelsen, Grûnder SkillRace

For at dette skal være mulig, så må utviklingsmiljøene kunne tilpasses enkeltspilleren. Det er den enkelte spillers opplevelse av økosystemet som er viktig. I det neste kapittelet diskuteres det hvordan man kan oppnå dette med den norske fotballvisjonen som bakteppe.

Den norske fotballvisjonen – «Flest mulig – Lengst mulig – Best mulig»

Mye har skjedd med både topp- og breddefotballen siden «fotballromantikken på det glade 80-tallet«. Er vi på rett vei til å bli «flere, lengre, bedre»? Usikker? Skal vi tilbake til 80-tallet? Definitivt ikke! Det ligger et mye større potensial i å utnytte dagens ressurser. Uten tvil. Men er vi der? Definitivt ikke! For selv om mange av rammebetingelsene har blitt bedre, så er det også mye som har blitt mer utfordrende. Økt konkurranse fra andre mer passive, men svært så underholdende, aktiviteter er en ting. Faren for mindre lek og mer alvor blir imidlertid fort formelen når foreldre og ambisiøse klubbmiljøer overtar mer av regien. Vi risikerer at spillerne gradvis mister eierskapet til sine aktiviteter og utvikling.

Hva om vi reflekterer over fotballens utvikling de siste 4 tiårene? Fra 80-tallet og frem til i dag. Har vi kommet nærmere i etterlevelsen av den norske fotballvisjonen. Hva skal vi ta med oss av gode og dårlige erfaringer? Og hvordan skal man anvende dagens muligheter for å få en enda bedre fotballopplevelse for våre barn og unge?

Det er spesielt tre ting jeg vil ta med meg fra 80-årene, og som jeg mener til sammen resulterte i at vi fikk frem gode spillere, samtidig som fotballen opplevde god rekruttering med akseptabelt/naturlig frafall:

• Spillerens eierskap til egen utvikling
• Konkurranselementet
• Løkkefotballen

Vi skal ha respekt for 80-tallets norske «fotballfabrikk» som brakte frem tidenes beste norske landslagsepoke, og etterhvert troen på at norske klubblag kunne hevde seg i Europa materialisert gjennom Rosenborgs suksess i Champions League.

Landslagets og Rosenborgs suksess på 90-tallet ga norsk fotball en tro på egen breddemodell. De store fotballnasjonene hadde begynt å speide på gutter i barnehagealder, for å hente dem inn på sine akademier hvor de stort sett ble møtt av «avdankede fotballproffer» som var blitt omskolert til trenere. Den norske modellen var kjennetegnet av et sterkt forbund med økende fokus på kompetansebygging, en regulert breddefotball med store frihetsgrader innad i klubbene og et toppklubbmiljø med fokus på sine A-lag.

I denne epoken så man at noen av frihetsgradene ble redusert. Man tok blant annet bort mange av konkurranseelementene. Samtidig som konkurranse fra andre aktiviteter etterhvert utfordret muligheten til å skape engasjement og utvikling gjennom den frie løkkefotballen. Faktorene som dannet grunnlaget for 80-tallets positive effekter minsket dermed i styrke, uten at hver enkelt faktors tap av virkemidler ble kompensert med alternative virkemidler. Samtidig skulle satsingen på kompetanse og da spesielt trenerutvikling etterhvert vise seg å gi resultater i de neste epokene. Dette er derfor elementene vi tar med oss fra 90-tallet:

• Troen og motivasjonen på at norsk fotball kan hevde seg i Europa!
• Kompetansebygging
• Trenerutvikling

Fokuset på kompetanse og trenerutvikling fortsatte inn i 00-tallet. De norske toppklubbene var nå motivert av Rosenborgs suksess, men også av troen på at man i større grad som toppklubb måtte adoptere den europeiske modellen for å konkurrere i Europa. Dette ga etterhvert grobunnen for toppklubbakademier og en økende grad av profesjonalisering av talentutviklingen både i klubb og i skole. I tillegg så man en økende aktivitet i landslagsaksen som også omfatter sone-, krets- og regionslagene. Breddeklubbene ble hengende etter og tapte anseelse som arena for spillerutvikling. Det ble dermed viktig for toppklubbene i større grad å «eie» utviklingen til de lokale talentene.

Parallelt med de strukturelle endringene i norsk fotball, satses det i denne epoken stort på anlegg. Det bygges fotballhaller, ballbinger og kunstgressbaner i stort volum. Med bedre tilgang på kamp- og treninganlegg ser de «ivrigste» breddemiljøene muligheter for i økende grad ta i bruk hospitering, interne spillerakademier og eliteturneringer. Selv om det i enkelte klubber og regioner oppstår gnisninger mellom «breddefolket» og «de satsende», så er klubbenes frihetsgrader fra 80-tallet fremdeles noenlunde intakt. Spesielt klimaet som, i motsetning til de mer profesjonaliserte utenlandsakademiene, fremdeles tillater «litt gærne» breddetrenere å gjøre ting på sin måte. Det er ofte fra slike miljøer man både ser engasjementet som får spillerne til å fortsette med fotballen i eldre årsklasser, samtidig som man evner dyrke frem de ekstreme enerne.

Mens man fortsetter med kompetansebygging og trenerutvikling fra 90-tallet, kan bidraget til positive virkemidler fra 00-tallet dermed oppsummeres med:

• Betydelig anleggsoppgradering gir stort volum av høykvalitets arenaer for barn og unge
• Økt grad av hospitering
• Ekstratilbud som FFO/akademier i breddeklubbene gir nye differensieringsmuligheter
• Økende grad av nasjonale tilbud eliteturneringer i ungdomsfotballen
• Skolenes satsing på fotball representerer en ny utviklingsarena
• Toppklubbenes tiltagende engasjement i spillerutviklingsprosessen representerer en ny utviklingsarena

Fra 2010 og frem til i dag, så har profesjonaliseringen tiltatt. Fotballens økende medieverdi har bidratt med midler i milliardstørrelse. Opprettelsen av Toppfotballsenteret har bidratt sterkt til profesjonalisering og kompetanseheving i de norske toppklubbene. De sentrale tiltakene har samlet toppklubbene som til sammen nå utgjør en helt unik samarbeidskultur vi ikke ser maken til i noen andre miljøer i den internasjonale fotballen. De norske toppklubbene rår nå over ressurser og kompetanse, som sammen med en sunn breddefotball representerer potensielle konkurransefordeler.

Vi opplever konkrete eksempler på at norsk fotball evner å levere fotballspillere i den ypperste europeiske toppklassen, samtidig som den norske spillereksporten øker i volum.

Fremveksten av digitale muligheter har satt sitt preg på hvordan fotballen organiseres og utøves. De digitale verktøykassene varierer dog fra klubb til klubb. Hver for seg fungerer plattformene etter sitt formål, men man savner en holistisk tilnærming som virkelig kan utløse det digitale potensialet og ikke minst gi en enda større utnyttelse av det unike samarbeidsklimaet man opplever i norsk fotball.

Oppsummerte bidrag fra det siste tiåret:

• Etablering av nasjonalt kompetansesenter v/Toppfotballsenteret
• Etablering av en unik samarbeidskultur i norsk toppfotball
• Betydelige midler sprøytes inn i norsk fotball via medieavtaler og spillersalg
• Rikt tilfang og økt anvendelse av digitale hjelpemidler

Hvordan skal vi så ta sats inn i det neste tiåret med basis i våre erfaringer og nye muligheter? Dette er et komplekst tema. Virkemidlene er mange. Altfor mange til at man kan gå inn på hvert enkelt i dette innlegget.

Om jeg skal oppsummere mine erfaringer, observasjoner og analyse av norsk fotball, så munner det ut i følgende erkjennelse:

Skal vi etterleve den norske fotballvisjonen, så handler det først og fremst om spillerens eierskap til egen aktivitet og utvikling. Utviklingsmiljøene må arbeide sammen, slik at spilleren til enhver tid støttes ved at kunnskap, verktøy og ressurser gjøres transparent og tilgjengelig, på en slik måte at det til enhver tid adresserer den enkelte spillerens forutsetninger, ambisjoner og behov – samtidig som økosystemet utvikles i tråd med den norske fotballvisjonen.

Frode Samuelsen, grûnder SkillRace

Hvilke følger får denne erkjennelsen? Hvordan skal den løses? Analysen av norsk fotballs utvikling gjennom de siste 40 årene bør indikere at vi er på riktig vei både når det gjelder kompetanse og ressurstilgang. Samtidig skal vi være veldig bevisste på miksturen av selvbestemmelse, frihetsgrader, konkurranseelementer, lekbasert versus organisert aktivitet, etc.

Jeg har gjennom 4 tiår erfart fotballen både som spiller, spillerutvikler, trener, styreleder og grûnder. Om jeg kombinerer mine fotballerfaringer og -observasjoner med min fagkompetanse innen digitalisering, så ser jeg et stort potensial i å etablere et universelt digitalt økosystem med virkemidler som gir positive effekter og sørger for at de respektive miljøene kommer inn i en positiv spiral som fostrer fotballglede gjennom aktivitet og utvikling. Den positive spiralen kjennetegnes i all enkelhet av erkjennelsen av at jo mer man engasjerer og utvikler seg, dess lengre og bedre blir man.

Nøkkelen til suksess ligger dermed i å kunne identifisere og aktivere enhver mulighet til å skape motivasjon og inspirasjon, mens man manøvrer seg i et økosystem med verktøy og mekanismer som minimerer «kostnaden» og maksimerer «utbyttet» av engasjement og innsats for både spiller eller trener. Da får man et positivt og selvforsterkende «energiregnskap» – en positiv spiral!

Den positive spiralen kjennetegnes i all enkelhet av erkjennelsen av at jo mer man engasjerer og utvikler seg, dess lengre og bedre blir man.

Les mer om vår modell og vårt økosystem anvendt på den norske fotballvisjonen her.

Det hadde vært en interessant øvelse om alle ut fra sine roller i fotballen, på tvers av utviklingsmiljøene, hadde gjort seg tanker om hvordan akkurat de kunne engasjere seg i et økosystem for å bidra til å skape de positive effektene som er illustrert i modellen over. Hvordan kan eksempelvis toppklubben med sine ressurser og kompetanse bidra der breddeklubben og foreldretreneren kommer til kort? Hvordan kan man i større grad bruke konkurranseelementet på en sunn og motiverende måte? Hvordan kan utviklingsmiljøene sammen legge til rette for en optimal miks av lekbaserte versus organiserte fotballaktiviteter? Hvordan kan trenerne og spillerne få maksimal tilgang og utbytte av det gode tankegodset som allerede er utarbeidet av NFF? Hvordan kan dagens «in-house» analyseklipp fra landslag, kretslag, toppklubbakademier bidra til å inspirere med rollemodeller og beste-praksis til trenerne som trenger dette? Dette er bare «toppen av isberget» av konstruktive tiltak, som vil være mulig i et fungerende økosystem, og til sammen kan bringe oss kvantesprang nærmere den norske fotballvisjonen.

Konklusjon og konsekvenser

Min konklusjon på hva som er «riktig» for norsk fotball, er ganske enkelt at man må samarbeide om å dyrke spillerens eierskap til sitt engasjement. Denne erkjennelsen får konsekvenser for alle de involverte miljøene som deler på spillerens aktiviteter og oppmerksomhet. Det kreves en koordinasjon og et samarbeid som går langt utover de prosessene man ser i dag.

Toppklubbene må erkjenne at de lever på nåde av interessen som avles frem av bredden, og at spillerens viktigste utviklingsfase skjer i bredden – med motiverte og inspirerte spillere og trenere. Breddeklubbene må på sin side ta innover seg at deres spillere og trenere er avhengig av toppklubbens kompetanse og ressurser i sitt utviklingsarbeid, og at toppklubbene representerer en viktig inspirasjonskilde for spillerne. Ut fra dette gjensidige avhengighetsforholdet må hvert utviklingsmiljø finne sin plass i en helhetlig prosess som etterlever den norske fotballvisjonen «Flest mulig – Lengst mulig – Best mulig«.

Digitale virkemidler kan spille en viktig rolle

En må også erkjenne at bak den norske fotballvisjonen ligger det både en kompleksitet og et potensial som påkaller tilsvarende sofistikert metodikk og verktøykasse for at potensialet skal utløses. Samtidig må spillerne skjermes for denne kompleksiteten og den økende graden av profesjonalisering av fotballen. Dette oppnår man kun dersom fotballaktiviteten skjer på spillerens premisser.

I dagens digitale samfunn er det nettopp slik fotballens konkurrerende aktiviteter er designet. Våre barn skaper og lever ut sine digitale identiteter, der økosystemet fortløpende tilpasser seg brukerens individuelle preferanser. Om du spør en 12-åring hvorfor TikTok er så kult, så vil han svare at det er fordi innholdet tilpasses bedre og bedre det som interesserer nettopp ham. Algoritmene i verktøyet kartlegger fortløpende brukerens profil og preferanser, samtidig som denne informasjonen benyttes som filter når innhold skal presenteres.

Om du spør en 12-åring hvorfor TikTok er så kult, så vil han svare at det er fordi innholdet tilpasses bedre og bedre det som interesserer nettopp ham.

Med intelligent bruk av digitale verktøy, i kombinasjon med tilpassing av metodikk, kan man også i fotballen oppnå de samme effektene man ser i populære apper som TikTok, Spotify, Instagram, etc. På denne måten kan man ta opp kampen mot de passive aktivitetene som i dagens samfunn utgjør hovedtrusselen mot den norske fotballvisjonen – kampen om individets motivasjon og inspirasjon.

Merk at digitalisering er i seg selv ikke selve løsningen, men heller en katalysator som kan bidra til å adressere de mange mulighetene som ligger foran oss.

Merk at digitalisering er i seg selv ikke selve løsningen, men heller en katalysator som kan bidra til å adressere de mange mulighetene som ligger foran oss. I dette innlegget presenterer jeg en modell som er utviklet med den norske fotballvisjonen som bakteppe. Modellen baseres på teorien om at omfanget og dybden i spillerens engasjement, og herunder utvikling – på spillerens premisser, er avgjørende for etterlevelsen av visjonen. Hensikten med modellen er å introdusere et rammeverk som har fokus på digitale virkemidler og de effektene man sammen bør fremelske for etterleve visjonen.

Ta gjerne kontakt med undertegnede Frode Samuelsen (mail: frode@skillrace.com, mobil: 95111256) om du ønsker å diskutere temaet!